Et krisesenters død

Hva har egentlig skjedd på Helgeland Krisesenter?

Helgeland Krisesenter (HKS) har eksistert som krisesenter siden 1982. Som de fleste krisesentre har også HKS gjennomgått en rekke endringer og smått om senn tilpasset seg utvikling og ny virkelighet. Dette har – også for HKS sitt vedkommende – ikke alltid gått for seg på en smertefri måte.

I 1999 tok en de første skrittene bort fra allmøteorganisasjonen i retning av en organisasjon mer på linje med ordinære virksomheter, eller foretak. Det ble valgt et styre og det ble laget nye vedtekter. Her var Hemnes og Rana kommuner også representerte. Vedtektene har opp gjennom årene fram til i dag blitt tilpasset og endret slik at de i størst mulig grad skulle tilfredsstille de krav en håpet og ville at de finansierende offentlige samarbeidspartnerne i større og større grad skulle stille til våre tjenester.

Slik gikk det ikke! En ting er den motstand en møtte i andre krisesentre. Her kunne en selvsagt vente seg at miljøene var konservative fordi de nettopp bygde på at noen få relativt sett godt betalte kvinner styrte sentrene og interesseorganisasjonene og ikke ønsket en slik endring både av økonomiske grunner og grunner som skyldtes grunner som hadde med makt å gjøre. I sentrene var det, og er det, vakter som ble fortalt at de ikke hadde noen rettigheter som ansatte og i tillegg ble avlønnet med så lite som 25 kroner timen, mens lederen hadde en normalt, godt betalt stilling.  

En annen ting var at kommunene utviste en tilbakeholdenhet og negativitet som var forbausende. HKS har rettet en mengde henvendelser til sin vertskommune og forsøkt å invitere til et samarbeid rundt kvalitetskriterier, eierstrukturer og organisasjonsformer. Responsen har vært fullstendig fraværende.

Styret HKS har, i alle fall fram til mars 2008, vært et aktivt og målrettet styre. Styret har turt å ha meninger og enda flere diskusjoner om hva god krisesenterdrift er. Det har ikke alltid vært hyggelig. I disse krisesenterkretsene skal du jammen være forsiktig med å mene noe. Derfor har også HKS vært i første rekke til å presentere løsninger og holdninger som ikke har falt i god jord i de konservative og styrende kretsene i norsk krisesenterbevegelse. Dette har ført til det mange ynder å kalle ”bråk”! Mitt syn er at dette i så fall har vært nødvendig ”bråk”! Det har i alle fall ikke vært interne konflikter, som noen nå ønsker å kalle det. HKS har rett og slett vært faglig og politisk retningsgivende for hvordan krisesentre må drives og føres tilsyn med. Det ser vi i dag bl.a. ved at det meste av det vi har foreslått og diskutert har dukket opp som betingelser og forutsetninger i forslaget om å påby krisesentertilbud i alle kommuner.

Det er forskjell på å være en organisasjon eller virksomhet med mange interne konflikter og en organisasjon som får mye oppmerksomhet fordi en mener noe som synes kontroversielt blant de som ønsker å sitte ved makten i den såkalte krisesenterbevegelsen. I HKS har det ikke vært interne konflikter som har vært hovedsaken.

Helgeland Krisesenter konkurs – hvorfor og hva så!
Politikere i Rana kommune (i særdeleshet) har sammen med egen administrasjon, og med god hjelp av enkelte ansatte og flere i styret i Helgeland Krisesenter, klart å kjøre organisasjonen fullstendig i grøfta på ti måneder. Et imponerende stykke amatørarbeid og en kan spørre seg om det er tilfeldig.

Hva har egentlig skjedd som har ført til at nesten 30-års erfaring har blitt borte med et pennestrøk? Hva kommer til å skje framover?

Årsmøtet i slutten av februar 2008
var en interessant sak. Styret hadde, som alltid før årsmøtene, lagt ned et omfattende og godt arbeid med alle saker som skulle behandles. Blant annet omfattet dette en lengre diskusjon om en endring av organisasjonsstrukturen til HKS. Det hadde vært diskutert både en struktur som interkommunalt selskap (IKS) og stiftelse. Stemningen i styret gjorde at IKS ikke umiddelbart var en aktuell organisasjonsform. En slik organisasjonsform hadde styret flere ganger bedt kommunene, dvs vertskommunen, ta initiativ til å utrede sammen med de andre kommunene i området. Dette var etter styrets mening naturlig da HKS sitt styre vanskelig kunne vedta at kommunene skulle starte et IKS. Dermed gikk et enstemmig styre inn for at – som et skritt på veien mot en bedre organisering av senteret – å utrede en stiftelsesmodell og en praktisk endring til dette innen ett år, var en hensiktsmessig vei å gå. (HER finner du vedtektene til HKS og kan bl.a. se hvordan fordelingen i styret er).

Som vanlig før årsmøtet hadde styret et kort møte. Det er da det viser seg at ”noe er på gang”. En av de kommunale politikerne som var vara til styret og som knapt hadde vært på et eneste styremøte før, Ernly Eriksen fra SV, hadde plutselig snudd i synet på stiftelse. Han hevdet også at ledelsen i kommunene Hemnes og Rana var uenige i endringen til stiftelse. Det rare var at en av de andre, faste kommunale representantene også hadde sjekket dette ut på forhånd og hadde bare møtt en positiv holdning. Noe var helt klart på gang og noen for med løgn og fanteri!

Når det så kom til valget var det ikke lengre noen tvil om at ”noen hadde snakket sammen” som det heter, og hva som skulle skje. Å spille med åpne kort og tørre å stå for det en mener, er i alle fall ikke noe SV i Rana står for. Gjennom flere måneder hadde en ansatt ved senteret, som en lengre periode satt i HKS sitt styret på vegne av Hemnes kommune (hun var varaordfører for SV), bak ryggen på HKS ledelse og de ansatte hun visste hun ikke fikk med, drevet møtevirksomhet og prating hvor det ble kastet skitt og spredd usannheter om en rekke personer. Ren undergravingsvirksomhet og illojal opptreden av verste sort. Oppførsel som klart skulle – og ville – berettiget en avskjed.

Sammen med toppledelsen i SV Rana (som da hadde ordfører og varaordfører) kom de med et benkeforslag på en annen SVer på Ranas liste, advokat Anne Karin Sinkaberg. Sinkaberg ble valgt med en stemmes overvekt som HKS sin nye styreleder. Var det galt å komme med et benkeforslag? Neida, ikke i seg selv. Måten det ble gjort på er derimot høyst kritikkverdig, men ellers er det helt greit å fremme andre forsalg. I de forberedende styremøtene til årsmøtet hadde undertegnede som sittende styreleder blitt spurt om å kunne ta en periode til. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å trekke meg. Bakgrunnen for spørsmålet om å ta en periode til var at det ved senteret akkurat hadde blitt tilsatt ny daglig leder og nestleder og at så å si hele styret sto på valg. Styret fant det hensiktsmessig at det var en viss kontinuitet. Det svarte jeg ja til, dvs.; jeg sa ja til ett, ikke to, nye år.

For ordens skyld skal det opplyses at advokat Sinkaberg allerede på HKS sitt årsmøte hadde flyttet fra Rana. Hennes arbeidsforhold og forhold til klienter hadde utviklet seg slik at det ikke lengre var mulig for henne å praktisere som advokat og eller fortsette som ansatt. Hun ble spurt om hun skulle fortsette å bo i Rana, noe hun besvarte bekreftende. Hun påstå også at hun hadde en masse erfaring fra styrearbeid og fra krisesenterarbeid i særdeleshet, noe som ikke medførte riktighet. Sinkaberg hadde ikke slik erfaring i det hele tatt.

Det nye styret
viste raskt hvilket nivå deres arbeid lå på. Styret klaret ikke å trekke opp noen nye planer eller føringer for senteret og klarte heller ikke å sette ut i livet vedtatte planer. Ikke en gang rutinepregete aktiviteter klarte styret å bistå ledelsen med å gjennomføre. Det meste ble sabotert – bevisst eller av ren og skjær udugelighet. Formalia i forbindelse med styremøtene ble knapt gjennomført. Manglende dagsordener, ufullstendige og manglende protokoller, ingen godkjenning av protokoller (i viktige saker, som for eksempel avskjed av Krogh, ble protokollen endret av enkelte styremedlemmer – herunder Rana kommunes representanter – utenom styremøtet), osv.. En må tillate seg å spørre om styrets medlemmer var så amatørmessige, det satt tross alt en advokat og flere drevne politikere i styret, eller om det lå en bevisst, planmessighet bak dette styrearbeidet fra styreleders side.

Den nye daglige ledelsen
klarte ikke å ta tak i sakene og drive krisesenter. Kanskje ikke så rart når ingen i ledelsen, verken den daglige ledelsen eller de som styrte styret, hadde den minste anelse om hva krisesenter er. Den nye daglige lederen kom fra en kommunal mellomlederstilling og var meget opptatt av at det skulle spares penger. Etter mitt syn er jo dette noe en leder i en kommune heller ikke bør være opptatt av, men i et krisesenter er det i alle fall helt feil. Her må de bevilgede pengene brukes – brukes best mulig – ikke spares. Sparte penger fører i tillegg til reduksjoner av tilskudd neste år.

En annen viktig feil som den daglige ledelsen gjorde var at de valgte å være lojale mot styret. Dette på tross av at de ganske umiddelbart fikk erfare at det ikke var noe å støtte seg på det styret holdt på med. Det fremmet rett og slett ikke krisesenterdriften. Styreleder hadde i tillegg ved flere anledninger gitt beskjed om at ansatte og medlemmer av styret ved HKS ikke fikk ha kontakt med undertegnede og tidligere daglig leder (som fortsatt var ansatt ved senteret som regnskapsfører). I seg selv er den type ordre forbudt i Norge. En kan ikke nekte noen å snakke med bestemte personer. Dette vil være i strid med ytringsfriheten. Det viktige i denne sammenhengen var uansett at ledelsen gikk glipp av en av de få mulighetene de hadde til å få kvalifisert hjelp. Alt dette fordi en trodde det var rett å være lojal mot styret.

Lærdommen her er i alle fall enkel: Lojalitet skal en ha mot de mål en har satt seg, mot de resultatene en skal oppnå. Får en da en ledelse som åpenbart gjør ting som ikke fører fram mot avtalte mål, er det riktig å være illojal mot ledelsen (men lojal mot målene og formålet til tjenesten).

Hva med ansatte
- burde de også vært illojale mot ledelsen? Ja, det burde de faktisk ha vært og det var det – til slutt – noen av dem som var også. Men en gruppe ansatte, med et tidligere styremedlem fra Hemnes i spissen, fortsatte sin baktaling og negative oppførsel både ovenfor daglig ledelse og andre ansatte. Hensikten deres var ikke å være lojal mot mål eller resultater, men å få bort kolleger (også ledelse) de mente sto i veien for dem selv. Daglig leder valgte å si opp til slutt pga denne gjengen med ansatte som gjorde det de kunne for å undergrave ledelsen. Etter hvert kom det da også fram hvilke nære forbindelser det var mellom styrets leder og den ansatte som gikk i spissen for denne opptreden. Når ingen andre fikk tak i Sinkaberg hadde den ansatte direkte tilgang til henne. Dette toppet seg da den ansatte en dag møtte opp på dagtid og sa at hun nå skulle ha ansvaret på senteret. Hun var satt inn av styrets leder påsto hun (som ikke har slik fullmakt ihht vedtektene) og ingen ansatte fikk nå ha kontakt med daglig leder som var sykemeldt og deretter sa opp. På dette tidspunktet begynte noen i styret å mene at det gikk for langt. Den ansatte som gikk i en ordinær 30% miljøarbeiderstilling, og som blant annet tidligere ikke var kommet med i betraktning tidligere når det gjaldt søknad til stillingen som daglig leder, hadde ingenting i denne stillingen å gjøre. Det var ansatte som var mye nærmere til en slik funksjon enn det hun ville være. Dessuten kunne bare styret selv vedta at det skulle settes inn en annen daglig leder. Styrets leder hadde ingen slike fullmakter. I ettertid har selvsagt advokat Sinkaberg også sviktet denne ansatte og påstått at hun ikke har bedt henne om å ta på seg denne jobben. Hva som er sant er ikke så viktig. Uansett var det galt – men beskrivende for hvordan disse personene holdt på.

Styret satte så Irene Krogh inn som midlertidig daglig leder. Krogh hadde i flere år fungert som arbeidsleder og tidligere daglig leders høyre hånd på heltid og kjente alle praktiske og formelle forhold som daglig leder måtte ta seg av. Dette i motsetning til den andre ansatte. Med bakgrunn i de faktiske hendelser som hadde vært, bl.a. hva enkelte ansatte hadde vært utsatt for av trakassering fra den tidligere styrerepresentanten fra Hemnes kommune, valgte Krogh å gi henne en avskjed. Dette er en fullmakt som tilligger daglig leder ihht instruks. Dette ble for vanskelig for styrets leder å svelge og hun brukte sin posisjon som advokat til å fortelle styrets medlemmer at avskjeden var feil. Hun påsto den ikke rent saklig kunne holde (det måtte gis minst tre skriftlige advarsler først, påsto advokaten!) og i tillegg hevdet hun at Krogh hadde gjort en rekke formelle feil. Faktum er selvsagt at Krogh ikke hadde gjort noen formelle feil. Hun hadde konferert med advokater på forhånd og fulgte lovens henvisninger på framgangsmåte til punkt og prikke. Et flertall i styret valgte å høre på Sinkaberg som fulgte opp ”seieren”  i styremøtet med å gi Krogh oppsigelse fra den midlertidige stillingen som daglig leder med ”øyeblikkelig virkning”. Hvordan det da var med ”minst tre skriftlige advarsler” og formkrav er ikke godt å si. Det var ikke flertall for dette i styret: Sinkaberg og de to kommunale representantene stemte for i realiteten gi Krogh en avskjed, mens de tre andre i styret stemte mot. Sinkaberg brukte da sin dobbeltstemme!

Det interessante i tillegg er jo at Krogh, som tidligere hadde sittet som styrerepresentant, men hadde måttet tre ut av styret fordi hun skulle fungere som daglig leder, nå plutselig skulle sitte i styret igjen, i følge advokat Sinkaberg og de kommunale representantene. Hun som inntil da skulle fungere som daglig leder hadde altså fått avskjed, men skulle inn i en posisjon hvor hun faktisk skulle være overordnet daglig leder!   

Kaoset fortsatte ved at det på dette tidspunktet (medio desember 2008) knapt var ansatte igjen på jobb i HKS. Mange var sykemeldte, noen gjorde det klart at de ikke ville arbeide dersom den ansatte som hadde fått avskjed kom tilbake i arbeid, og den ansatte som hadde fått avskjed selv ville uansett ikke komme tilbake på jobb før styrets leder hadde gitt beskjed til den ansattes advokat og saken var brakt ut av verden. Advokat Sinkaberg påtok seg å gjøre denne kommunikasjonen med den ansattes advokat, men gjennomførte selvsagt ikke dette heller. Når det så ble opplyst det var feil på brannvarslingssystemet, foreslo Sinkaberg og de to kommunale representantene å stenge senteret umiddelbart. Beboere ble kastet ut umiddelbart og plassert på hotell. Telefonen ble først satt over til politiet og deretter over til et krisesenter i nærheten. Det var snart jul.

Tidlig i januar ble det innkalt til nytt styremøte. Her var ansattes representanter i styret innstilt på å gjøre det som er nødvendig for å åpne senteret. Det samme er den ene kommunale representanten fra Rana kommune som møtte opp. Men flere av styrerepresentantene uteblir fra møtet, deriblant styrets leder som nok en gang har en eller annen fantasifull forklaring på hvorfor hun uteblir fra styremøtet.

Styret bestemmer seg så for å innkalle til ekstraordinært årsmøte. Formålet er å få bort advokat Anne Karin Sinkaberg fra styret. Før det ekstraordinære årsmøtet kommer det en e-post fra Sinkaberg som forteller at hun trekker seg fra styret. 19 januar avholdes møtet. Jeg blir spurt om jeg er villig til å ta over styrelederfunksjonen og svarer ja på det. De fire ansatte, som i lengre tid har drevet undergravingsvirksomhet mot ledelsen og sjikane mot ansatte, stemmer nok mot dette valget. Ingen annen er foreslått som styreleder så motstemmene må da være en fortsatt støtte til Sinkaberg som styreleder. De samme ansatte har også gått ut i avisa og tilkjennegitt sin støtte og sin lojalitet (!) til styret.

Også de to kommunale representantene fra Rana gir beskjed om at de trekker seg fra styret før det ekstraordinære årsmøtet.

Rana kommunes
rådmann framlegger et forslag til vedtak i kommunens formannskapsmøte som i hovedsak går ut på at kommunen trekker sin økonomiske støtte til senteret. (På dette tidspunktet foreligger det også et brev fra BUFDIR hvor det gis til kjenne et forhåndsvarsel om at støtte kan bli trukket tilbake for den tiden senteret var stengt i desember og at støtte for den tiden senteret er stengt videre i 2009.)
Forslaget er et klart bestillingsverk fra arbeiderpartiordfører Geir Waage. I alle fall framgår det klart i møtet at han har gitt pålegg til sine partikamerater om hvordan det skal stemmes. SV, ved bl.a. Liv Hauknes, er som alltid ute etter å få fjernet krisesenteret. Men – en rekke andre politikere viser en viss anstendighet og synes at dette skal utredes noe mer før en tar en beslutning. SP, FrP, V og Høyre går inn for at administrasjonen skal gjennomføre et møte med HKS før et (eventuelt nytt) vedtak legges fram for kommunestyremøte en uke senere. Dette blir da også formannskapet enige om.  

Det er ingen grunn til å bruke mye spalteplass på hvordan møtet med den kommunale administrasjonen foregikk. Kommunene hadde bestemt seg og uansett hva HKS hadde framlagt av tilbud ville de ikke vært interessert. Møtet var en pusteøvelse uten noe reelt innhold og med stor grad av nedlatenhet og forsøk på å så tvil om kvalitet og etterrettelighet på det meste av det KS gjorde og hadde gjort. Et aldri så lite unntak skal i rettferdighetens navn nevnes og det er rådmannen fra Hemnes kommune. Han prøvde i alle fall å la samtalen få et reelt innhold og slik at det kunne gi materielle resultater. 

HKS strakk seg meget langt for å imøtekomme kommunene, men det var som sagt ingen interesse for dette. De ønsket ikke å få enkelte av de ansatte med på lasset. Det spennende blir jo nå å se hvem de tar med seg. Antakelig lar kommunen seg lure trill rundt nok en gang – og egentlig fortjener de heller ikke bedre.

Dette tilbød HKS kommunene:
 

1.       Styre for HKS er villige til  å la interesserte kommuner overta HKS, dets eiendeler og forpliktelser.

2.       Overtakelse kan skje så snart dette lar seg praktisk gjøre og senest den 26. februar 2009 på senterets årsmøte.

3.       Ut over punkt 1. knyttes det ingen andre betingelser for kommunenes del når det gjelder overtakelse enn at det overføres midler til drift i perioden fram til overtakelse skjer.

4.       For HKS del må slik overtakelse skje formelt etter vedtak på årsmøtet, ordinært den 26.februar 2009 eller på et eventuelt ekstraordinært årsmøte. Styret vil forplikte seg til å gå inn for en slik avtale og oppfordre andre stemmeberettigede å gjøre det samme. På årsmøtet vil det være det nødvendige flertall for et slikt vedtak.

 

Det er for så vidt også interessant å merke seg hvordan mange politikere uttrykte seg om HKS i formannskapsmøtet i Rana kommune. I særdeleshet representanten for Rødt ser ut til å forstå lite av hvordan forholdet er mellom HKS og kommunen. Politikere snakket hele tiden om HKS som om de kunne vedta at HKS skulle ha andre vedtekter, gjøre bestemte saker, ansette den og den og at ansatte skulle ha bestemte arbeidsforhold. De forstår, med andre ord, ikke en gang at HKS er en egen organisasjon og at det kun er HKS sine lovlige organer som bestemmer over HKS.

Dessuten snakker politikerne hele tiden om personalkonfliktene som er ved senteret. Dette tyder i alle fall på at det kommuniseres aktivt fra de ansatte som lager bråk ved senteret inn mot politikerne. Det er disse som har interesse av å framstille eget bråk og undergravelse som personalkonflikt. Noen personalkonflikt er det nemlig ikke!

Dette er et ledelsesproblem
…og ikke en personalkonflikt. Det er ingen tvil om at det er vanskelig, nesten umulig, å lede en organisasjon som HKS på en skikkelig måte. Dette har rett og slett å gjøre med at med en slik organisasjon vil det veldig raskt oppstå forsøk på å sette ledelsen til side til fordel for egen posisjon. I en slik organisasjon som HKS får dumskap og ondskap dessverre lett fotfeste. Dette kan bare håndteres med fast og bevisst ledelse. 

Når en ser på vedtektene må en jo spørre seg; er det særlig gunstig at ansatte, til og med ansatte som arbeidet 20-30% stilling i turnus, skal være overordnet sin daglige leder i styret? Ikke bare en ansatt, men tre! Tre av syv medlemmer i styret! Helt garantert ikke. I tillegg har jo ansatte stort sett hatt flertallet også på årsmøtene. I utgangspunktet er dette en vanskelig situasjon. Kravene til ledelsen for å håndtere dette er meget store. Det krever konsis, bestemt og ytterst direkte ledelse. Her er det ikke rom for tvil. Ting kan ikke bli liggende, men må tas umiddelbart og – ikke minst; det må reageres med bestemthet. Her er det ikke rom for løsprat og koseprat. Og – det kreves stor grad av samspill mellom styret og daglig leder. Et ryddig forhold med udiskutable fullmakter til daglig leder og lojalitet hos styre og daglig ledelse mot de avtalte målene, ikke lojalitet med personer eller posisjoner! Lojalitet mot mål, om så på bekostning av illojalitet mot personer og posisjoner!

Hvorfor er dette nødvendig? Jo, fordi det i en slik organisasjon alltid vil være noen som har interesse av å ta eller beholde posisjoner. Organisasjonsformen nærmest innbyr til det. Skal en få noe ut av en slik organisasjon må ledelsen være akkurat så sterk og konsis. Problemet en da kan få er at en blir udemokratisk og diktatorisk slik mange krisesentre fungerer fra ledelsens side. En må derfor sørge for å sikre demokrati og medarbeideraktivitet gjennom gode og omforente rutiner eller prosedyrer.

Hvorfor alt dette om HKS
En ting er at det bør bli kjent hvordan og hvem som har klart å lage en situasjon som i løpet av 10 måneder har kjørt HKS fullstendig i grøfta. Hvem som har sørget for at en rekke brukere ikke lengre, og heller ikke på lang tid, vil ha et tilbud om krisehjelp som er godt. Hvem er det som i løpet av 10 måneder har klart å få til et sykefravær på nesten 50 prosent av et personale som tidligere nesten ikke hadde sykefravær i det hele tatt? Hvem er det som i løpet av 10 måneder klarer å sørge for at 12 kvinnearbeidsplasser blir borte? For meg synes det i alle fall klart at det er ønske om makt og posisjon hos spesielt en ansatt som har startet det hele. Sammen med advokat Anne-Karin Sinkaberg, som med usannheter om egen kunnskap og erfaring ble valgt til styreleder vinteren 2008 og som i tillegg viste med all tydelighet at hun ikke kunne noe om ledelse og knapt noe mer om juss, la disse grunnlaget for at HKS i løpet av 10 måneder ikke hadde klart å gjøre noe i forhold til sin målgruppe. Når så maktarrogansen og dumskapen råder blant politikerne og kynismen ingen grenser har i den øverste kommunale administrasjon, gikk det altså som det gikk. En skamplett er denne historien for den politiske og kommunale ledelsen i Rana og Hemnes.  

En annen ting er at dersom kommunene kommer unna med det de nå har satt seg fore i Rana, og det gjør de nok,  vil dette også kunne ha betydning for andre krisesentre. Spesielt i forbindelse med en eventuell overgang til et lovpålagt tilbud. Her har en nemlig oppskrifta på å

bli kvitt et ellers brysomt senter:

1.       Finn en eller annen passelig forklaring som synes å kunne forsvare å holde tilbake kommunale tilskudd. BUFDIR følger øyensynlig villig opp et slikt initiativ fra kommunene. Det eneste en bør passe på er at senterets konto er ganske tom. Derfor passer det best å gjøre dette på slutten av året.

2.       Vent på at senteret må slås konkurs fordi en ikke kan betale lønn, husleie og andre forpliktelser. Det er ingen grunn til å gi noe varsel om at en fra kommunenes side er misfornøyd med noe. En kan rett og slett bare slå det fast og så skru igjen krana. (Er en fra kommunenes side så heldig at senteret skulle stenge dørene pga pengemangel, kan en argumentere med at en ikke vil gi penger så lenge senteret er stengt. En vil heller ikke gi garantier om penger så lenge senteret er stengt.)

3.       Når senteret er konkurs kan en kjøpe alle senterets eiendeler billig av bostyrer og starte nytt krisesenter slik en ønsker det. Vil en i tillegg lage kvalm ansetter en de kvinnene en synes best om, dvs de som har gjort grovjobben med å få lagt ned senteret. Disse kommer til å være lojale mot sine herrer i framtida.

Det er dessverre et trist faktum at dette lett lar seg gjøre juridisk. For å ha mulighet til å unngå dette må en sikre seg med et økonomisk fond som gjør at en kan ta saken opp rettslig før en konkurssituasjon foreligger. Er senterets konti tømt når kommunen slår til sitter en i fella.

Kvinnearbeidsplasser ikke viktig
Det kan neppe være noen tvil om at politikerne i Rana og Hemnes ville tenkt seg om dersom dette handlet om en vanlig arbeidsplass, eller en arbeidsplass med hovedsakelig menn tilsatt. Fordi dette er en ren kvinnearbeidsplass gidder de ikke en gang tenke seg om en gang.

Interesseorganisasjonenes rolle
Det er her også grunn til å rope et varsko når det gjelder den interesseorganisasjon HKS har vært medlem av, Norsk Krisesenterforbund (NOK). Det har fra NOKs side ikke vært løftet en finger i forbindelse med det som har skjedd på HKS. Ingen spørsmål har vært stilt. Ingen støtte har vært tilbudt. Ett unntak fra dette er NOKs styreleder som via telefon har tilbudt seg å bistå som best hun kunne. Og selvsagt også Annik fra Nora-senteret! Hun stiller alltid opp når makta trykker på andre. For NOK må situasjonen ved HKS være beklagelig og en sak som bør få de gjenværende medlemmene til å våkne opp fra selvgod tornerosesøvn. NOK taper nå også en stor pengesum allerede fra 2009. NOKs krav vil ikke være et prioritert krav i HKS sitt bo. Det betyr ingen penger til NOK. Her må NOK gå i seg selv med en gang og finne ut hvordan de bør opptre framover. Saken med HKS er nemlig ikke spesielt for HKS. Det er ikke det at vi er så vanskelige, eller at Rana kommune har spesielt udugelige politikere og administrasjon (selv om jeg skal innrømme at jeg etter mer enn 15 år i offentlig virksomhet aldri har sett maken). Dette er virkeligheten for mange krisesentre. 

Interesseorganisasjonen går en tøff tid i møte dersom det blir et lovpålegg. Det er vanskelig å se at finnes noen grunn til at de da skal fortsette å eksistere. De vil selvsagt ikke kunne konkurrere med Kommunens Sentralforbund vil kunne tilby sentrene. Kanskje kan NOK eller Krisesentersekretariatet kunne eksistere som en eller annen form for spesiell interesseorganisasjon, men jeg betviler sterkt at det er mulig. Hvem skal finansiere dem? Hvorfor skal kommunene være interessert i å betale noe til en slik organisasjon? Det er en noe paradoksal situasjon når en som interesseorganisasjon går inn for en lovfesting av krisesentertilbudet og samtidig legger grunnlaget for sin egen død.  Jeg spår en rask død for NOK og KS.  

Vil en likevel gjøre noe – for å unngå lignende situasjoner som HKS har havnet i – må en i alle fall innse at problemene kan oppstå og bestemme seg for at en må forholde seg til den virkeligheten. Er det en organisasjon i dette landet som virkelig burde ha lært at en ikke kan stole på godheten hos noen, det offentliges redelighet og skikkelighet, eller søstersolidaritet blant kvinner, så er det vel NOK og KS. Jeg mener det er NOKs oppgave å støtte sine medlemssentre når det går trådt og vanskelighetene oppstår. En kan ikke ha en holdning som sier at en ikke blander seg inn i såkalte indre anliggende – og så la et hvert forhold som vedrører et medlemssenter bare flyte. Framover blir det enda viktigere enn tidligere å ha en klar og bevisst holdning til dette. Et lovpålegg vil kunne forandre krisesentrenes innhold og formål dramatisk – og over natta. Flere sentre vil erfare lignende situasjoner som det som ble HKS sin skjebne. 

 

Lars-Erik Moxness